Jeg ble for cirka ett år siden, invitert til en konferanse som omhandlet førskolelærerutdanningen. Jeg skulle representere en students refleksjoner om studiet. Hvorfor akkurat jeg ble valgt, vites ikke, men jeg føler jeg utførte jobben dugelig. Selvfølgelig ga jeg en subjektiv beskrivelse, som nok ikke kan sies å representere synet til alle førskolelærerstudenter. Jeg fikk støtte fra enkelte i salen. Til og med kunnskapsministeren påpekte at jeg hadde noen poenger; skal førskolelærerutdanningen bli femårig, bør vi først se på hva de tre nåværende årene, fylles med.
Og hva fylltes de med, disse tre årene? Jeg husker jeg nevnte den ene uka hvor vi måtte lage et tre av søppel. Nevnte vel også noe om å lage skihopp. Det var en i salen som løftet frem hvor viktig det var å lære å lage et godt skihopp, fordi dette gav barn mestringsfølelse. Ja, selvfølgelig gir et godt skihopp barna mestringsfølelse. Jeg ville absolutt ikke rette kritikken mot de ulike fagene jeg gjennomgikk på Høgskolen i Oslo (HiO), fordi jeg har nytt godt av den kunnskapen jeg fikk med meg derifra. Det jeg er kritisk til, er mengde, tid og studieform.
Jeg føler vi brukte lang tid på aktiviteter jeg enkelt kan utforske når jeg kommer ut i barnehagen. Da har jeg et hav av tid til denne type utprøving. Jeg kan utforske snø, vann, søppel, farger og fysikk, sammen med barn. Vi hadde et halvt år med fysisk fostring, RLE, drama og pedagogikk. Men vi hadde bare seks uker med ?yrkesetikk og oppdragelse?. To forelesninger om barnevern og hvordan håndtere situasjoner som krever samarbeid med barnevernet. Å prøveskrive en rapport til barnevernet, hvor mange ganger kan jeg gjøre det i barnehagen? Hvor mange ganger kan jeg ?prøve? å ha en vanskelig samtale med foreldrene? Eller lede avdelingsmøter, engasjere og veilede personal og foreldre?
Nå har jeg vært i jobb et år, og føler at skihopp, vulkaner og egg-forsøk, sitter som det skal. Jeg mestrer mange av de rent praktiske og pedagogiske gjøremålene jeg utfører sammen med barna. Er et skihopp for voldsomt, spar jeg bare vekk litt snø. Får jeg ikke til vulkanen, prøver jeg på nytt. Får jeg ikke egget til å skli gjennom flasketuten, gjør vi et forsøk til. Barna bidrar, kommer med forslag og er medforskere. Kanskje er jeg glemsk, men i løpet av de tre årene jeg gikk på HiO, ledet jeg kun et ?liksom?-avdelingsmøte. Vi hadde en god del veiledning på skolen og i praksis, men da var jeg veisøker. I min stilling, er det jeg som skal være veilederen. Jeg hadde aldri en ?liksom?-foreldresamtale. Jeg fikk aldri overvære en ordentlig samtale en gang. Jeg skrev aldri en ?liksom?-rapport til barnevernet.
Jeg hadde mange ?liksom?-opplegg for barn. Vi skulle, i gruppe, sette sammen en musikksamling, hvor publikumet vårt var en tenkt barnegruppe. Vi dramatiserte for ?liksom?-barn. Jeg laget et skihopp tenkt til fireåringer. Jeg lagde en papir-rakett som ble skutt over hele plassen, fra hovedinngangen ved p52 bort til Fyrhuset. Jeg satt en time med blyant, for å utforske alle dens muligheter. Vi hadde mange ?liksom?-opplegg for barn. Vi hadde mange virkelige pedagogiske opplegg også, for virkelige barn. Under studietida følte jeg at dette var viktig. Det føler jeg fremdeles. Det er barna jeg skal jobbe for. Det er de jeg skal være lojal mot.
Samtidig ser jeg alt det andre, som fyller arbeidsdagen min. Å stå i garderoben med en mor som gråter, fordi mannen er voldelig og truer med å ta barnet ut av landet. Å forberede en samtale, hvor jeg etter fire samtaler, en gang til skal forklare for foreldrene hvor viktig det er at barnet møter opp i barnehagen. Å stå i lojalitetskonflikt mellom barn, foreldre og arbeidsgiver. Å finne vikarer som kan dekke 50 % til en som er i permisjon. Å sette opp en halvårsplan for førskolegruppa. Å sørge for at personalet i barnehagen husker å kildesortere. Delta i HMS-møter. Å videreformidle informasjon fra Utdanningsforbundet. Å veilede foreldre som krever total overvåkning av datteren sin, så hun ikke leker med gutter.
Det var en konferanse i vår, hvor førskolelærerutdanningens fremtid var tema. Det ble stilt tre spørsmål, og nå kan jeg bare referer til Første steg (Utdanningsforbundet, 2011, nr 1), som lød Hva slags teori? Hva slags praksis? Hva slags undervisning? Når det gjelder teorien, så kan den med fordel være av nyere art. Jeg leste i teoribøker som henviste til en rammeplan som ikke lenger eksisterte. Få inn nyere litteratur. Hva med studenter som lager egne litteraturlister? Husker selv hvor engasjert jeg var i de periodene vi hadde større gruppeoppgaver, hvor vi selv måtte sette opp litteraturlister. Bruk flere artikler fra barnehagefaglige tidsskrifter. De forteller om barnehagefeltet som er eksisterende i Norge, i dag.
Praksisen mener jeg det må være mer av. I tillegg må det være mulig å stille større krav til studenten i praksisperiodene. La studentene lede avdelingsmøter så tidlig som mulig. Førskolelærere går som regel rett ut i jobb som ledere. Kanskje dagens krav er det samme som å sy puter under armene til fremtiden førskolelærere? Praksisen bør også inneholde det som ikke er så lett å tilegne seg på skolen. Observasjoner er det jeg har dratt med meg som det nyttigste fra praksisperiodene. Og å tenke didaktisk. Men det jeg i ettertid så at jeg savnet, var de hendelsene som ikke bare kan ?prøves? ut når jeg begynner å jobbe. Å fungere som veileder, å ta ledelsen, ansvarliggjøring av meg selv og kollegaer, å skriftliggjøre observasjoner som skal videresendes til barnevernet eller å begrunne eget pedagogisk grunnsyn ovenfor kollegaer eller foreldre. Jeg hørt ofte det ble sagt av foreleserne, dette at vi skulle bli ledere. Hvorfor vi ikke hadde mer om ledelse, er for meg et stort spørsmål. Jeg er utdannet førskolelærer og pedagog, men det er ikke det samme som å være leder.
Undervisningen kunne vært mer basert på gruppearbeid og forskning blant studentene. Studentene kunne også stått for mye av undervisningen selv, slik jeg husker det ble gjort i samfunnsfag. Der måtte grupper stå foran klassen og forelese selv. Dette gav oss god trening i å snakke for en forsamling, forbered oss til et fremlegg og trekke frem det som var vesentlig. I tillegg kunne vi spe på med egne meninger, og på denne måten skape diskusjon. I fordypningen min, Språk, makt og barnehagepolitikk, måtte jeg argumentere for noe jeg mente var viktig, sett i barnehagesammenheng. Vi hadde også en opportunist, som etter mitt innlegg ville komme med motargumenter. Dette var en god øvelse, som jeg gjerne skulle hatt mer av. Her kunne vi i ettertid diskutere argumentenes gyldighet. Samtidig fikk jeg god trening i å stå på mitt, og samtidig godta at andre ikke mente det samme som meg. Jeg måtte skille sak og person. Vi hadde også noen liksom-veiledninger med medstudenter. Dette skulle vi absolutt hatt mer av. Men det skulle vært mer seriøst enn det var de få gangene vi gjorde det på HiO.
En dialog mellom forelesere og studenter, vil også være fordelaktig for undervisningen. Det som opplevdes som et problem på HiO, var å finn engasjerte studenter som ville si noe om undervisningen de deltok i. Kanskje problemet rett og slett er manglende engasjement fra folk. Tanken som rådet i studentmiljøet, var jo at jeg får jobb uansett, så hvorfor slite meg ut på studiene. Er det slike førskolelærere vi vil ha?
Jeg skjønner at det å bli ferdig utlært, er den farligste ønske et menneske kan ha. Det er absolutt ikke det jeg etterstreber. Førskolelærerutdanningen skal ikke utdanne ferdig utlærte pedagoger. Men å kreve en utdanning som forbereder meg på yrkeslivet jeg kommer til å møte, er på sin plass. Mulig utdanningen må utvides til fem år? Eller at løsningen er mer praksis? Flere krav til studentene? Jeg ser at jeg løfter frem mange av de aspektene som tidligere er nevnt i denne debatten. Selv tror jeg på lang sikt at utdanningen forblir treårig, at den vil innebære mer praksis og at det vil kreves mer av studentene. Så håper jeg bare studieformene på HiO kan innebære noe annet enn forelesninger. Dette forutsetter at foreleserne kan bruke tiden sin på fornyelse og forberedelse av forelesninger, ikke til dokumentasjon.
Jeg vil takke Brit Nordbrønd, Ann Merete Otterstad, Mette V. Slåtten, Margareth Sandvik, Olav Kasim og Turi Pålerud, fordi de fikk meg enda mer engasjert. Jeg fikk gjennom disse et innblikk i makt-begrepet, diskursanalyser og argumentasjonsteknikk.
Tusen takk.
